je har fått baby. Babyen hetter Oline og sir ca slekk ut:
livet er snudd på huvvu. Livet mitt er ca slekk:
ell itte...
livet mitt er igrunn alt anne enn rosa, idyllisk vogn, cupcakeglasur-kjole, og sløyfe på stell. Livet vart liksom itte helt som en kanskje kan forestille seg når en går å er gravid. Det kunne nåen førtard meg.
da je var gravid hadde je et innlegg om akkurat det å verra gravid. Je førtarde dekk ett par ting om graviditet som en kanskje itte er klar over. Men min uvitenhet om graviditet, kan itte sammenlignes med min uvitenhet om det som skjer etter du har fått en baby slengendes på brøstkassa. Je skar derfør komma med ett par råd/erfaringer tell dekk som vurderer ell allerede har fått en baby.
je skar itte gå for mye inn på sjølve fødselen, men min var ca slekk:
ja, det var omtrent helt svart i tri døgn. Sjølve fødselen er det grønne der...
etter at babyen kom ut, vart slengt på brøstkassa og gnukke ren starte det..: bekymringa.
en hørrer støtt og stadig at det er fantastisk, idyllsik, vidunderlig og en uttaom deg sjøl opplevelse utta like å få en baby. At det er en uttaom deg sjøl opplevelse er iallefall sikkert og visst.
det ingen hadde førtard meg på førhand er detter med hormoner og barseltårer. At et menneske kan bli så ustabilt er helt ubegripelig. Babyen vår er veldig snill, ho skrik itte mye, bare knirker og grynter for det meste:
men når du er rimelig utslitt etter en lang fødsel, du har itte søvvi på fem døgn, puppa dine flakser over alt fyllt tell randen med mjølk, ammesvetten spruter, underlivet er et eneste stort sirkus og magan din ligg som en pudding langs linninga, er et knirk nok tell at a mor sir slekk ut:
bekymringen tar overhand, førtvilelsen over å itte strekke tell kjem som e skyllebøtte over deg og det eneste du klarer gjørra er å:
panikken grip tak i nakkeskinnet ditt annahørr time. Du fatter itte høssn du har førville deg inn i denner situasjonen ell høssn du skar komma deg gjønnom den helskinne. Det eneste du klarer er å klamre deg fast tell det nærmeste du har omhender, og hølle deg der tell nåen redder deg med å se "det kjem tell å gå bære, detter klarer du", ell tell du sjøl klarer ta tell førnuft:
og detta med barseltårer er jammen meg et helt kapittel før seg sjøl.
Du kjem itte tell å dø tå ensomhet og førstvilelse tå at mannen går seg en tur:
det er heller itte det mest rørende i værda at han kjem attende og "redder deg" etter ett par timer:
men det er neimen itte lett å hølle dem telbake når det eneste du egentlig ørker er å slenge fram en pupp i ny og ne, i motsetning tell mannen som har en helt anna oppfatning tå det å få en baby i hus enn det du har:
misforstå meg rett: Oline er selvfølgelig den fineste babyen i værda, men je kjem sterkere attende når je sir litt mindre slekk ut:
